Du var, og er er mitt store og evigvarende øyeblikk foreviget på brygga i Grimstad sommeren 2007. Anerkjennelsen... For en herlig kjennelse. Jeg hadde nærmest prakket på mine amatør revytekster på mitt ikon Odd, som helt plutselig dukket opp rett foran båten vår tidligere på sommeren mens vi lå i Arendals Pollen og ventet på kveldens Lambada. Senere kom telefonen. Så møtet med en blid og oppmuntrende Gudfar av det skrevne ord. 10 tekster senere hadde det enda ikke helt sunket inn at det faktisk var mine tekster han satt og leste opp med STEMMEN over alle radiostemmer. He he, ja ja e skjønner hva du tenker: Nå mangler det bare litt nasjonalromantisk og svulstig bakgrunnsmusikk! Men skitt au, når en har pasert 50, er det ikke lenger så nøye hva andre mener. Ja unntatt Børretzen da. Han mente jo at tekstene var bra... Og revyen hadde fulle hus "Mellom holmer og skjærsild" i Grimstad, Arendal og Lillesand sommer og host 2007. Men det var møtet med Odd jeg husker best. Søndag morgen, Grimstad hotell, bryggeslengen via Morterud og Nottos. Samtalen. Tekstene. Mannen. Takk. google842815cf0847adac.html
Bli maratonløper på 26 uker
I disse finanskrisetider er helt klart midtlivskrisa litt ufortjent plassert i skyggens dal. Når en mann (eller kvinne!) passerer 50, burde benevnelsen ”rammeverk” heller være et felles begrep for sin egen slitne kropp i forfall – og ikke et felles rammeverk for å redde industrien i samme.
Jeg hadde røyka meg gjennom 20, 30 og 40 års dagene mine, og mens den største fysiske utfordringen i barndommen var en tur til Graudehola og Korketrekkeren, (obligatoriske skiturer i nærmiljøet), var det det store bukkespranget opp til HOVDEN på lånte ski i voksen alder en gang i året som skremte vettet av pulsen hvis føret og ikke minst humøret var på plass. Ja, humøret kunne til tider være så på plass at skia ble levert tilbake uberørt av sitt opphold i skiboksen. Så vi fikk alltid låne.
50 års dagen nærmet seg og røyken ble ofret i panikk og dårlig samvittighet i evighet, amen. At man hadde tatt for seg av livets frukter gjorde at ramma lignet mer og mer på en pære og bekreftet regelen om at du blir hva du spiser. Hockeysveisen var redusert til langt i nakken, mens panneluggen liknet mer og mer på hentesveis for hvert minutt som gikk. Var det nå udyret skulle våkne og kjøpe seg en Harley Davidson? Var tiden inne for litt fornybar energi i form av skilsmisse og ny giv med kjæreste på 30 og dine og mine og våre barn og barnebarn i evig fred på jorden, heimen og det hellige aksjefond som ikke må røres men legges på is for den langsiktige sparer? Nei, heldigvis så er ikke kona tapt før hun realiseres som et tap, og da er det jo som kjent bedre å tenke seg en historisk avkastning mens du venter på bedre tider. Men bare så det er klart; kona står seg godt i forhold til både Euro og dollar, spør du meg.
En kveld i selskap med internett kom jeg helt uforskyldt inn på en artikkel med overskrift:
Bli maratonløper på 26 uker! Jeg hadde så smått begynt å jogge kroppen et par ganger i uka, men manglet både inspirasjon og vilje til fremdrift. Kunne det være mulig å løpe midtlivskrisa i senk og samtidig gjøre noe med egen body indeks så måtte det gjøres med store bokstaver. Ikke sporadisk pesende rundt husveggen i jakten på det gode liv. Min nye bibel ble sidene på http://www.marathon.se/ og vitnesbyrd for 5 timers gruppen. Her ligger det hele tiden et treningsprogram for Stockholm maraton, men jeg konverterte det galant til New York City. Og med hånden på mitt nye hjerte kan jeg si til alle som kan tenke seg noe tilsvarende: Kan du jogge 5 km, kan du også klare 42, med tiden til hjelp og litt mindre fokus på slutt tid. Mitt mål var å ha et mål, og selv med en slutt-tid på 4 timer og 55 minutter, var det enda ca 11 000 ute i løypa da jeg kom i mål. Ennå ikke helt overbevist om at dette er noe for deg, må du bare lese videre:
Med kona som kartleser og litt motvillig samtykkende i mitt lille stunt, dro vi "over there" noen dager før Dagen. 42 195 meter lå foran mine intetanende føtter, men de ville få godt selskap. Over 39000 påmeldte, og 2 millioner tilskuere langs løypa er jo noe å tenke på nå du sliter deg gjennom treningsprogrammet på tredemølla eller en ”ut av sofaen opplevelse” i vintermørket. En skal også ha bak øret at det hvert år er over 100 000 løpere fra hele verden som søker om startlisens…
Staten Island.På løpsdagen kl. o600 kom bussen for å hente meg utenfor hotellet. Turen ut til Staten Island tok ca 1 time, og det ble en kald fornøyelse i 3-4 plussgrader og isende vind. Tips nr. 1: Ta med godt med klær, fin måte å få rydda i gammelt treningstøy. Så hiver du bare av deg når starten går, svære hauer med velbrukte tekstiler får en ny tilværelse på hardt tiltrengte kropper, og du trenger ikke å stresse med tøyposehenting etter løpet. De mest erfarne hadde med seg både dyne, lue og varm drikke. De fikk mange lengtende blikk fra forfrosne løpere i kortbukse og singlet. Starten. Nytt av året og for å unngå trengselen i startområdet, ble vi sendt ut i tre puljer med 20 min. mellomrom. Klokken 1020 gikk startskuddet ”mitt” og i løpet av få minutter åpenbarte den ca. 2 km lange Verrazano-Narrows Bridge seg i strålende solskinn. Det var en herlig og nesten uvirkelig følelse å endelig komme i gang: Er det virkelig gamle innrøykte men nå røykfrie Vassbotn på 50 som løper New York Maraton? Holy Macaroni! Brooklyn. Så snart broen er unnagjort, ser du den første plakaten med ”Welcome to Brooklyn, blide ansikter og det første tilropet ”You are looking great!” Her bodde min bestemors brødre tenker jeg og må nesten ta meg i å se etter dem. Livet i denne bydelen kan være tøft, med på maratondagen møter du bare vennlighet og barn og voksne som gir ”high five” i kilometer etter kilometer bortover Fourth Avenue. Williamsburg. Plutselig blir det stille. Den Jødisk Ortodokse bydelen lar ikke horder med joggesko i bevegelse gå inn på seg. Løping er nok en av mange ting som ikke bør oppmuntres i deres syn på rett og galt, men snart begynner jubelen igjen. Queens. Når Pulaskibroen forseres er du halvveis og det er bye bye Brooklyn og welcome to Queens. Her er det ganske rolig igjen, og i fire km løper du gjennom nedlagte industriområder med mange store bygninger hvor flere er overtatt som innspillingstudier for film og TV. Når du løper inn på den mektige Queensborugh bridge er 25 km unnagjort og du kan faktisk høre brusen av folkemengden på Manhattan. Manhattan. Selv om du nå sannsynligvis begynner å kjenne asfalten i leggene, er dette det absolutte høydepunktet i løpet. Publikum roper og skriker fremdeles at du ser godt ut, en sannhet som nok kan bestrides, men for et sirkus – og du er midt i manesjen på First Avenue! Bronx. Når du er kommet over broen til Bronx, Villis Ave. Bridge, har du passert 30 km på godt og vondt. De som har et stevnemøte med den berømte veggen, vil etter evne møte den her blir det sagt. Men har du passet på å drikke og fått i deg litt Power Bar trenger det ikke være noe du må løpe inn i, men heller ut av. Snart er du over Madison Ave. Bridge, og tilbake på Manhattan og Harlem, hvor energien blir ladet med god hjelp fra dundrende rockemusikk.
De siste 5 km avsluttes i Central Park. Uten følelse i beina, men med visshet om at det går veien, er dette den siste prøvelsen. Et fantastisk publikum hyler henrykt de samme frasene, du vet at det overhodet ikke stemmer, men akkurat det betyr niks og nada når du endelig ser slutten på ditt livs opplevelse som deltaker i verdens mest populære og største løp: New York City Marathon. Du vil aldri glemme det. Ha en god jul, og et godt nyttårsforsett
KLM (KjeksLiMeny) Det er lengre enn til London enn med fly, sang Øystein Sunde engang i en annen tidsregning. Så ille var det ikke, men at reiserutens kombinasjonsmuligheter var på linje med utvalget i Narvesens bladhyller var mer enn jeg viste fra før. Valget falt på KLM fra Kjevik med avgang 1420, og en halv time senere, kl 1450,,, er vi i lufta-med et glass vann som kompensasjon for en smule delay. Tre timer etter ankomst og innsjekk Kjevik, lander vi lett hørselsskadde på Schipol, støynivået i kabinen har gjort turen til en minnerik opplevelse. Det er nå gått noen timer siden siste måltid rundt kjøkkenbordet hjemme, faktisk 6… og med mellommat bestående av en mikroskopisk kjekspose ifra KLMs noe amputerte meny, begynner blodsukker og humørsyke nå virkelig å tære på gleden av ¨være på tur. Treskolandets flyplass er nådeløs, og pusher oss raskt videre for neste avgang til final destination, Heathrow, London. KLM overrasker med mer kjeks, og det er kun hver vår Snickers fra taxfree en på Kjevik som klarer å få oss opp av flysetene ved ankomst. Moralen må vel være å smøre seg en niste, sånn just in case kjeksen ikke skulle leve opp til forventingene. Vel ute av flyet, ble det stående bufe bestående av pestosanwich med koffertene som spisebord, herlig! Londoncab. På vei ut med koffertlassset, kommer vi ikke mange meterne før en dresskledd danois med mobil i øret gjerne vil tilby oss en taxi uten taxameter men som straks blir usynlig når vi nærmer oss den mer organiserte og lovlige geskjeften. Vi er heldige og får en klassisk Londondrosje med en trivelig Londoner fra Israel som kusk. På gebrokken Londoner, forteller sjåføren uten hemninger at han har bodd og arbeidet i England i 40 år, men at hjertet fremdeles slår heftig for Jaffalandets og tidlig-potenenes Israel. Og da så. But clean.President hotell i Blomosbury er bedre enn sitt rykte, som var beskrevet som nesdlitt ”but clean”. Hyggelige og blide resepsjonister overleverer en nostalgisk romnøkkel koplet til en 30 cm metallstang, det er tross alt tre voksne menn med ansvar for egen nøkkelbetjening. Deres skrekk-scenario må være overgang til plastkort og digital revolusjon. Rommene er, med litt velvilje, 70-talls, med utsikt til andre glanere med utsikt til oss. Men vegg til vegg teppene på do er byttet med pene fliser, trykket i dusjen nærmest som en høytrykkspyler, og badekaret lokker til en avslappet stund i hjertet av London. Klokka nærmer seg 23 for oss med sommertid, men 22 lokalt og det e sutringen fra våre kjeksmager som sender oss ut i natten den første kvelden. Mother India.Femti meters lystig gange langs hotellets fasade ligger minibanken og fristet med ferske Pund. Hundre meter videre åpnes døren inn til India, veien er kort til et eksotisk måltid i London. Inngangen, som ved første inntrykk ser ut som gangen, viser seg å ha samme bredde innover i lokalet. Som passasjerer i en vingeklippet jumbojet på vei til den kulinariske opplevelse med tomannbord langs høyre vegg, firemanns langs venstre og så vidt plass til Indiske flyverter fra london i fri flyt imellom blir vi hyggelig anvist plass. Nabobordet, bare to meter fra oss, er besatt av et norsk par i 60-åra som tydeligvis har en klar oppfatning av talefriheten over å være i utlandet. Uten å oppfatte at de har fått norske ører i matfatet, sørger fruen uvitende for underholdningen den neste timen. Både forrett, hovedrett og dessert blir fortært uten en eneste hentydning til maten de tygger. Til forsvar for eksemplaret Mannen, er det hun som står for skvalderet. Som en norgesmester i intime betroelser blir vi geleidet gjennom tørrhet, fuktighet, sopp og inkontinens. Med ett går monologen over til drama idet damen forsvinner under bordets hvite duk. Det er tydelig at hun har mistet noe mer enn egen bordskikk- minuttene går og kelneren kommer. –What is the ploblem, Sir? Kelneren har sikkert vært med på det meste, men er uforberedt på situasjonen og tydelig utilpass. Plutselig er det konas mann som må gi lyd, og det kom vist litt brått på. –Looking for a sock! Sier han idet fruens bakbarti rygger ut fra bordduken og kolliderer med kelnerens egen forvirring. Snart forsvinner paret ut i natten, han med en svett panne som nødvendigvis ikke kom fra krydderet i maten, hun med sår hals og kun en strømpe. Og vi,vi får oss et etterlengtet pusterom i rommet med det rare i, langt hjemmenfra og med nordmenn i hovedrollen. Men ølet var godt, iskaldt og hette Bangla. Drama i frokostsalen.Neste dag byr raskt på kjappe avgjørelser. For den nette sum av £4.50,- pr person, venter full English breakfast på godt og vond. Egg & bacon-politiet viser ingen nåde for de stakkarene i frokostsalen som i sin enfoldighet og kontinentale tallerkener våger å slenge et oljedryppende speilegg på toasten. Nærmere gapestokken enn frokostsalen på President hotel kommer du ikke. Japaneren som måtte skli både egg, bønner og skinke tilbake til de betalenes etegilde og rike bord, sitter vel enda et eller annet sted i hjemlandet og tenker på sitt helt private jordskjelv den gang da et stykke ristet toast med syltetøy kunne ha reddet dagen hvis han bare hadde skjønt hotellets Ryan Air-syndrom. Reise på tube. En kort spasertur på formiddagen dag to førte oss til the tube, Londons underverdens legale transportsystem. Effektivt og billig tok den oss kjapt til alt av severdigheter en turist pliktoppfyllende må ha med hjem på minnebrikka, men allerede samme ettermiddag fant vi mirakuløst ut at det var like billig delt på tre, og mye behagligere å ta en drosje oppe i solskinnet. London byr på det meste, men når Big Bens enorme visere nærmer seg midnatt, har vi allerede, eller kanskje heller aldrede, tatt kvelden i vår salrygga twinbed. I morgen skulle jeg endelig møte veggen, eller The wall, Roger Waters og Pink Floyds over 30 år gamle klassiker fremført i et utsolgt O2 Millennium stadion. The Wall, live! Forspillet er perfekt. Etter en kjapp drosjetur og morsom prat med en godt voksen Londoner (Pink Floyd? Cant say I ve heard of them, but your suddenly a bit older than me…) hopper vi etter beste evne ut av boksen og finner fergeleie ved London eye. Som om vi nærmest eide selveste Themsen, blir vi på orkesterplass helt foran på båten cruiset en halv times tid på vår signingsferd mot 17.maikveldens julaften for voksne. Ribba er i ovnen, og sommerfugler kiler den gode magefølelsen synet av O2s karakteristiske kuppel gir. Etter mange måneders nedtelling, er den største pakka endelig klar til og åpnes. Vi går i land og menger oss med 24 000 andre barn i alle aldre, og med felles forventning over det som skal komme. Den ovale pinnsvinkuppelen sluker alt som kommer i dens vei, på innsiden er stemninga på topp, to timer før start. Restauranter og barer fylles opp og forvandler massen til en felles gruppe. Som en religiøs sekt uten fordommer eller regler befester troen på den evige musikksmak sakte alle. Gullrekka, Taco og pappvinskveldenes forutsigbarhet for oss over femti er for en hellig kveld byttet ut med emosjonell og visuell voldtekt av fortidens storhetstid. Litt hjulpet av tid og sted, og med kaldt engelsk øl som kjøler strupen men varmer sjelen, møter jeg veggen der og da. Javel, selv om tekstene og sceneshowet er 100 år til sammen er jeg glad for at det ikke er Justin Bieber, men en gammel mann på 70 som gir meg gåsehud. Noe annet hadde vært ille.
Alfaz del Pi: Humorsuksess på Skipperstuen De Grimstad baserte komikerne Elisabeth Stalleland Igland og Aslak Gjennestad er på plass i Alfaz del Pi med sitt forrykende show ”Poteter i knallform”. Sammen med musiker Olav Ajer leverer de to en velkomponert forestilling spekket med treffsikre replikker og skyhøy humorfaktor. Stedet er det norske spisestedet Skipperstuen.
- Dette er bare kjempegøy. Flere av forestillingene var utsolgt før vi satt oss på flyet nedover. Vi har aldri vært her før og har ingen tilknytning til området. Vi har ikke en gang en bestemor på Costa Blanca. Likevel har det vært fullt hus, og stemningen har stått i taket. Vi kommer ikke til å måtte tenke oss om to ganger hvis vi i fremtiden skulle bli invitert til Spania igjen, sier Elisabeth og Aslak i kor, mens de i all hast leter frem nye kostymer til neste sketsj.
Responsen fra publikum har vært overveldende. De to første forestillingene gikk av stabelen fredag den 12. og lørdag den 13. Februar. Begge var for lengst utsolgt på forhånd. Neste show, torsdag den 18. er likeledes utsolgt. Til de to siste forestillingene fredag og lørdag den 19. og den 20. er det kun få billetter igjen. Nå er det førstemann til mølla som gjelder.
- Dette har gått over all forventning med fullt hus og trampeklapp hver dag så langt. Vi har tidligere hatt kvelder med live musikk, men det er første gang vi prøver oss med humor. Min ambisjon er at det skal skje litt av hvert her på huset i tiden fremover. Nordmenn i området mangler et samlingspunkt. Da jeg bodde i Alfaz del Pi for ti år siden fantes en restaurant som het Peer Gynt. Jeg ønsker å gjenskape litt av det miljøet som var der, sier Steinar Ekerhovd, som åpnet Skipperstuen i november i fjor, til Spaniaposten. Tekst: Hans Petter Barstad, Spaniaposten
