KLM (KjeksLiMeny) Det er lengre enn til London enn med fly, sang Øystein Sunde engang i en annen tidsregning. Så ille var det ikke, men at reiserutens kombinasjonsmuligheter var på linje med utvalget i Narvesens bladhyller var mer enn jeg viste fra før. Valget falt på KLM fra Kjevik med avgang 1420, og en halv time senere, kl 1450,,, er vi i lufta-med et glass vann som kompensasjon for en smule delay. Tre timer etter ankomst og innsjekk Kjevik, lander vi lett hørselsskadde på Schipol, støynivået i kabinen har gjort turen til en minnerik opplevelse. Det er nå gått noen timer siden siste måltid rundt kjøkkenbordet hjemme, faktisk 6… og med mellommat bestående av en mikroskopisk kjekspose ifra KLMs noe amputerte meny, begynner blodsukker og humørsyke nå virkelig å tære på gleden av ¨være på tur. Treskolandets flyplass er nådeløs, og pusher oss raskt videre for neste avgang til final destination, Heathrow, London. KLM overrasker med mer kjeks, og det er kun hver vår Snickers fra taxfree en på Kjevik som klarer å få oss opp av flysetene ved ankomst. Moralen må vel være å smøre seg en niste, sånn just in case kjeksen ikke skulle leve opp til forventingene. Vel ute av flyet, ble det stående bufe bestående av pestosanwich med koffertene som spisebord, herlig!
Londoncab. På vei ut med koffertlassset, kommer vi ikke mange meterne før en dresskledd danois med mobil i øret gjerne vil tilby oss en taxi uten taxameter men som straks blir usynlig når vi nærmer oss den mer organiserte og lovlige geskjeften. Vi er heldige og får en klassisk Londondrosje med en trivelig Londoner fra Israel som kusk. På gebrokken Londoner, forteller sjåføren uten hemninger at han har bodd og arbeidet i England i 40 år, men at hjertet fremdeles slår heftig for Jaffalandets og tidlig-potenenes Israel. Og da så.
But clean.President hotell i Blomosbury er bedre enn sitt rykte, som var beskrevet som nesdlitt ”but clean”. Hyggelige og blide resepsjonister overleverer en nostalgisk romnøkkel koplet til en 30 cm metallstang, det er tross alt tre voksne menn med ansvar for egen nøkkelbetjening. Deres skrekk-scenario må være overgang til plastkort og digital revolusjon. Rommene er, med litt velvilje, 70-talls, med utsikt til andre glanere med utsikt til oss. Men vegg til vegg teppene på do er byttet med pene fliser, trykket i dusjen nærmest som en høytrykkspyler, og badekaret lokker til en avslappet stund i hjertet av London. Klokka nærmer seg 23 for oss med sommertid, men 22 lokalt og det e sutringen fra våre kjeksmager som sender oss ut i natten den første kvelden.
Mother India.Femti meters lystig gange langs hotellets fasade ligger minibanken og fristet med ferske Pund. Hundre meter videre åpnes døren inn til India, veien er kort til et eksotisk måltid i London. Inngangen, som ved første inntrykk ser ut som gangen, viser seg å ha samme bredde innover i lokalet. Som passasjerer i en vingeklippet jumbojet på vei til den kulinariske opplevelse med tomannbord langs høyre vegg, firemanns langs venstre og så vidt plass til Indiske flyverter fra london i fri flyt imellom blir vi hyggelig anvist plass. Nabobordet, bare to meter fra oss, er besatt av et norsk par i 60-åra som tydeligvis har en klar oppfatning av talefriheten over å være i utlandet. Uten å oppfatte at de har fått norske ører i matfatet, sørger fruen uvitende for underholdningen den neste timen. Både forrett, hovedrett og dessert blir fortært uten en eneste hentydning til maten de tygger. Til forsvar for eksemplaret Mannen, er det hun som står for skvalderet. Som en norgesmester i intime betroelser blir vi geleidet gjennom tørrhet, fuktighet, sopp og inkontinens. Med ett går monologen over til drama idet damen forsvinner under bordets hvite duk. Det er tydelig at hun har mistet noe mer enn egen bordskikk- minuttene går og kelneren kommer. –What is the ploblem, Sir? Kelneren har sikkert vært med på det meste, men er uforberedt på situasjonen og tydelig utilpass. Plutselig er det konas mann som må gi lyd, og det kom vist litt brått på. –Looking for a sock! Sier han idet fruens bakbarti rygger ut fra bordduken og kolliderer med kelnerens egen forvirring. Snart forsvinner paret ut i natten, han med en svett panne som nødvendigvis ikke kom fra krydderet i maten, hun med sår hals og kun en strømpe. Og vi,vi får oss et etterlengtet pusterom i rommet med det rare i, langt hjemmenfra og med nordmenn i hovedrollen. Men ølet var godt, iskaldt og hette Bangla.
Drama i frokostsalen.Neste dag byr raskt på kjappe avgjørelser. For den nette sum av £4.50,- pr person, venter full English breakfast på godt og vond. Egg & bacon-politiet viser ingen nåde for de stakkarene i frokostsalen som i sin enfoldighet og kontinentale tallerkener våger å slenge et oljedryppende speilegg på toasten. Nærmere gapestokken enn frokostsalen på President hotel kommer du ikke. Japaneren som måtte skli både egg, bønner og skinke tilbake til de betalenes etegilde og rike bord, sitter vel enda et eller annet sted i hjemlandet og tenker på sitt helt private jordskjelv den gang da et stykke ristet toast med syltetøy kunne ha reddet dagen hvis han bare hadde skjønt hotellets Ryan Air-syndrom.
Reise på tube. En kort spasertur på formiddagen dag to førte oss til the tube, Londons underverdens legale transportsystem. Effektivt og billig tok den oss kjapt til alt av severdigheter en turist pliktoppfyllende må ha med hjem på minnebrikka, men allerede samme ettermiddag fant vi mirakuløst ut at det var like billig delt på tre, og mye behagligere å ta en drosje oppe i solskinnet. London byr på det meste, men når Big Bens enorme visere nærmer seg midnatt, har vi allerede, eller kanskje heller aldrede, tatt kvelden i vår salrygga twinbed. I morgen skulle jeg endelig møte veggen, eller The wall, Roger Waters og Pink Floyds over 30 år gamle klassiker fremført i et utsolgt O2 Millennium stadion.
The Wall, live! Forspillet er perfekt. Etter en kjapp drosjetur og morsom prat med en godt voksen Londoner (Pink Floyd? Cant say I ve heard of them, but your suddenly a bit older than me…) hopper vi etter beste evne ut av boksen og finner fergeleie ved London eye. Som om vi nærmest eide selveste Themsen, blir vi på orkesterplass helt foran på båten cruiset en halv times tid på vår signingsferd mot 17.maikveldens julaften for voksne. Ribba er i ovnen, og sommerfugler kiler den gode magefølelsen synet av O2s karakteristiske kuppel gir. Etter mange måneders nedtelling, er den største pakka endelig klar til og åpnes. Vi går i land og menger oss med 24 000 andre barn i alle aldre, og med felles forventning over det som skal komme. Den ovale pinnsvinkuppelen sluker alt som kommer i dens vei, på innsiden er stemninga på topp, to timer før start. Restauranter og barer fylles opp og forvandler massen til en felles gruppe. Som en religiøs sekt uten fordommer eller regler befester troen på den evige musikksmak sakte alle. Gullrekka, Taco og pappvinskveldenes forutsigbarhet for oss over femti er for en hellig kveld byttet ut med emosjonell og visuell voldtekt av fortidens storhetstid. Litt hjulpet av tid og sted, og med kaldt engelsk øl som kjøler strupen men varmer sjelen, møter jeg veggen der og da. Javel, selv om tekstene og sceneshowet er 100 år til sammen er jeg glad for at det ikke er Justin Bieber, men en gammel mann på 70 som gir meg gåsehud. Noe annet hadde vært ille.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar