I disse finanskrisetider er helt klart midtlivskrisa litt ufortjent plassert i skyggens dal. Når en mann (eller kvinne!) passerer 50, burde benevnelsen ”rammeverk” heller være et felles begrep for sin egen slitne kropp i forfall – og ikke et felles rammeverk for å redde industrien i samme.
Jeg hadde røyka meg gjennom 20, 30 og 40 års dagene mine, og mens den største fysiske utfordringen i barndommen var en tur til Graudehola og Korketrekkeren, var det det store bukkespranget opp til HOVDEN på lånte ski i voksen alder en gang i året som skremte vettet av pulsen hvis føret og ikke minst humøret var på plass. Ja, humøret kunne til tider være så på plass at skia ble levert tilbake uberørt av sitt opphold i skiboksen. Så vi fikk alltid låne.
50 års dagen nærmet seg og røyken ble ofret i panikk og dårlig samvittighet i evighet, amen. At man hadde tatt for seg av livets frukter gjorde at ramma lignet mer og mer på en pære og bekreftet regelen om at du blir hva du spiser. Hockeysveisen var redusert til langt i nakken, mens panneluggen liknet mer og mer på hentesveis for hvert minutt som gikk. Var det nå udyret skulle våkne og kjøpe seg en Harley Davidson? Var tiden inne for litt fornybar energi i form av skilsmisse og ny giv med kjæreste på 30 og dine og mine og våre barn og barnebarn i evig fred på jorden, heimen og det hellige aksjefond som ikke må røres men legges på is for den langsiktige sparer? Nei, heldigvis så er ikke kona tapt før hun realiseres som et tap, og da er det jo som kjent bedre å tenke seg en historisk avkastning mens du venter på bedre tider. Men bare så det er klart; kona står seg godt i forhold til både Euro og dollar, spør du meg.
En kveld i selskap med internett kom jeg helt uforskyldt inn på en artikkel med overskrift:
Bli maratonløper på 26 uker! Jeg hadde så smått begynt å jogge kroppen et par ganger i uka, men manglet både inspirasjon og vilje til fremdrift. Kunne det være mulig å løpe midtlivskrisa i senk og samtidig gjøre noe med egen body indeks så måtte det gjøres med store bokstaver. Ikke sporadisk pesende rundt husveggen i jakten på det gode liv.
Min nye bibel ble sidene på
http://www.marathon.se/ og vitnesbyrd for 5 timers gruppen.
Her ligger det hele tiden et treningsprogram for Stockholm maraton, men jeg konverterte det galant til New York City Marathon 2008, med start 2. november. Og med hånden på mitt nye hjerte kan jeg si til alle som kunne tenke seg noe tilsvarende: Kan du jogge 5 km, kan du også klare 42. Med tiden til hjelp og litt mindre fokus på slutt tid enn da du var 25. Mitt mål var å ha et mål. Og det kan jeg anbefale til alle! Jeg kom inn på 4 timer og 55 minutter. Og da var det enda ca 11 000 ute i løypa. Og er du ennå ikke helt overbevist om at dette er noe for deg, må du bare lese videre. Her kommer rapporten fra New York City Maraton 2. november 2008:
Med kona som kartleser og litt motvillig samtykkende i mitt lille stunt, dro vi "over there" noen dager før Dagen. 42 195 meter lå foran mine intetanende føtter, men de ville få godt selskap. Over 39000 påmeldte, og 2 millioner tilskuere langs løypa! Det er jo noe å tenke på nå du sliter deg gjennom treningsprogrammet på tredemølla eller en ”ut av sofaen opplevelse” i vintermørket. En skal også ha bak øret at det hvert år er over 100 000 løpere fra hele verden som søker om startlisens!
Staten Island.På løpsdagen kl. o600 kom bussen for å hente meg utenfor hotellet. Turen ut til Staten Island tok ca 1 time, og det ble en kald fornøyelse i 3-4 plussgrader og isende vind. Tips nr. 1: Ta med godt med klær, fin måte å få rydda i gammelt treningstøy. Så hiver du bare av deg når starten går, svære hauer med velbrukte tekstiler får en ny tilværelse på hardt tiltrengte kropper, og du trenger ikke å stresse med tøyposehenting etter løpet. De mest erfarne hadde med seg både dyne, lue og varm drikke. De fikk mange lengtende blikk fra forfrosne løpere i kortbukse og singlet.
Starten. Nytt av året og for å unngå trengselen i startområdet, ble vi sendt ut i tre puljer med 20 min. mellomrom. Klokken 1020 gikk startskuddet ”mitt” og i løpet av få minutter åpenbarte den ca. 2 km lange Verrazano-Narrows Bridge seg i strålende solskinn. Det var en herlig og nesten uvirkelig følelse å endelig komme i gang: Er det virkelig gamle røykfrie Vassbotn på 50 som løper New York Maraton?
Brooklyn. Så snart broen er unnagjort, ser du den første plakaten med ”Welcome to Brooklyn, blide ansikter og det første tilropet ”You are looking great!” Her bodde min bestemors brødre tenker jeg og må nesten ta meg i å se etter dem. Livet i denne bydelen kan være tøft, med på maratondagen møter du bare vennlighet og barn og voksne som gir ”high five” i kilometer etter kilometer bortover Fourth Avenue.
Williamsburg. Plutselig blir det stille. Den Jødisk Ortodokse bydelen lar ikke horder med joggesko i bevegelse gå inn på seg. Løping er nok en av mange ting som ikke bør oppmuntres i deres syn på rett og galt, ikke helt ulikt meningen til enkelte på puben hjemme. . . J Men snart begynner jubelen igjen.
Queens. Når Pulaski broen forseres er du halvveis og det er bye bye Brooklyn og welcome to Queens. Her er det ganske rolig igjen, og i fire km løper du gjennom nedlagte industriområder med mange store bygninger hvor flere er overtatt som innspillingstudier for film og TV. Når du løper inn på den mektige Queensborugh bridge er 25 km unnagjort og du kan faktisk høre brusen av folkemengden på Manhattan.
Manhattan. Selv om du nå sannsynligvis begynner å kjenne asfalten i leggene, er dette nok det absolutte høydepunktet i løpet. Publikum roper og skriker fremdeles at du ser godt ut, en sannhet som nok kan bestrides, men for et sirkus – og du er midt i manesjen på First Avenue!
Bronx. Når du er kommet over broen til Bronx, Villis Ave. Bridge, har du passert 30 km på godt og vondt. De som har et stevnemøte med den berømte veggen, vil etter evne møte den her blir det sagt. Men har du passet på å drikke og fått i deg litt Power Bar trenger det ikke være noe du må løpe inn i, men heller ut av. Snart er du over Madison Ave. Bridge, og tilbake på Manhattan og Harlem, hvor energien blir ladet med god hjelp fra dundrende rockemusikk.
De siste 5 km avsluttes i Central Park. Uten følelse i beina, men med visshet om at det går veien, er dette den siste prøvelsen. Et fantastisk publikum hyler henrykt de samme frasene, du vet at det overhodet ikke stemmer, men akkurat det betyr niks og nada når du endelig ser slutten på ditt livs opplevelse som deltaker i verdens mest populære og største løp: New York City Marathon. You can do it!
Ca 100 gav E&A stående applaus etter showet på Stavangeren. I Stavanger fikk vi ikke med oss pressen, men de som kom og ikke minst de ansatte på huset, lot seg overraske og rive med av gale, sørlandske sprell til telemarkske toner fra Olav Ajer. Nå reiser vi til Spanias Alfaz del Pi for å sette inn et durabelig og avsluttende potetshow!
